Røde Kors Klinikk

Klinikken ble opprettet av Trondheim Røde Kors i 1927 som et privat sykehus.

Ved åpningen hadde sykehuset 56 senger, og  ti år etter ble det utvidet til 100. Fram til 1960 var Røde Kors klinikk både byens og et av landets mest moderne behandlingssted.

Men de som ble innlagt her, måtte betale for seg.

I 1927 var døgnprisen per pasient 5 kroner  for "alminnelig forpleining". For "bedre forpleining i dobbeltværelse" var prisen 12,50.  "Bedre forpleining i enkeltværelse" kostet 15,50 døgnet.

I sokkeletasjen var det innredet poliklinikk og røntgenavdeling. Ellers inneholdt huset sengeposter og operasjonsavdeling med to saler.

Røde Kors Klinikk var i mange år eneste tilbud til byens befolkning innen spesialitetene øye (sammen med St. Elisabeth), øre-nese-hals, gynekologi og urologi. I 1974 ble klinikken overtatt av Regionsykehuset i Trondheim - som i 2002 skiftet navn til St. Olavs Hospital. 

Før nybyggene Nevrosenteret og Kvinne-barn-sentret ble tat i bruk i 2006,  rommet  det nedslitte "Røde Kors" sykehusets avdelinger for gynekologi og øye.

Våren og sommeren 2008 ble bygget revet, og tomta brukes nå som svære sentral parkeringsplass for sykehusansatte (rundt femti p-plasser).

Hvis St. Olavs Hospital utvides med et psykiatrisenter, blir det bygd i dette området.

---------------------------------------------

”Har De glemt å brette opp ermene Deres, søster Ellen Sofie?”
(Fra sykehusavisa Pulsen 13. juni 2008)

– Det var så fint der. Så trygt, stille og nydelig. Røde Kors-bygget tenker jeg på med stor glede!

For Øya-veteranen Ellen Sofie Opdahl Mo (72) er det vemodig at den gamle klinikken i Erik Jarls gate forsvinner. Men de gode minnene kan ingen rive vekk. De går tilbake til 1956 da hun tok fatt på den treårige utdannelsen som Røde Kors-søster, med en lønn på 30 kroner i måneden.

– Jeg var virkelig imponert. Røde Kors Klinikk i Trondheim oste av kvalitet, og jeg kjente meg stolt som elev der. Oppholdet ga meg en tilhørighet og identitet som har vært viktig hele livet som sykepleier.

Men strengt var det. Opdahl Mo forteller om oppstilling hver morgen når rapporten ble overlevert. Her var krav til pinlig orden og ubetinget respekt for autoritetene. Og ikke minst skulle uniformsreglene følges til punkt og prikke.

– På varme sommerdager hendte det at vi skeiet ut med knestrømper i stedet for de lange reglementerte. Men da var vi dristige!

- Skjørtekanten var det ingen som våget å opponere mot. Den skulle være nøyaktig 30 cm målt fra skoene som var enten hvite eller lysegrå, med sammenfallende farge på strømpene.

- Hettene var heller ingen spøk. De skulle brettes på finurlig vis som et kors. Vi brettet i det hele tatt uavlatelig. Ved servering av mat og drikke skulle ermene på uniformen være brettet ned. Men straks vi skulle hjelpe pasientene opp, riste puter og den slags, måtte ermene opp. Glemte vi dette, kunne påtalen være skarp fra avdelingsleder: ”Har De glemt å brette opp ermene Deres, søster Ellen Sofie?”

– Så du hører ikke til dem som vil gjeninnføre sykepleieruniformen?

– Nei, egentlig ikke. Men det var mye positivt med uniformen. Den fremmet renslighet og synliggjorde hvem som var hvem. I dag synes jeg alle sykehusansatte ser helt like ut.

– Uniformen gjorde deg til Røde Kors-søster med stor R og K. Hvilken betydning hadde det?

 – Det var svært viktig. Jeg har alltid likt den benevnelsen, og det var en stor dag da jeg ble tatt opp i ”lauget”.

- I mange av oppgavene jeg har utført siden, har det dessuten vært nyttig å vise til at jeg er Røde Kors-søster. For eksempel da jeg holdt reaktiviseringskurs for sykepleiere på 60- og 70-tallet.

– Med dagens målestokk virker ledelsen av den gamle Røde Kors Klinikk svært autoritær. Hvordan ser du på det femti år etter?

– Klart regimet var strengt, men det var svært mye omsorg der også. Jeg glemmer aldri de flotte og myndige avdelingslederne, ikke minste ”nattover” (nattoversykepleier). Hun gjorde et uforglemmelig inntrykk med sin ro, oversikt og faglige styrke, forteller Opdahl Mo, som heller ikke legger skjul på mindre behagelige minner.

– For eksempel blodet og skrikene når alle barn av en eller annen grunn skulle ta mandlene. Jeg var heller ikke begeistret for operasjonsmaskene med eterdrypp. Men verst var nok praksisen med åpen blodgiving i glasskolber. Her ble blodet ble tappet og rørt, før det ble brukt i operasjoner som foregikk rett ved siden av. Ganske skremmende å tenke på i dag.

Fra starten i 1927 ble Røde Kors i Eirik Jarls gate drevet som privat sykehus. På femtitallet hadde klinikken hele tolv legespesialister (innen kirurgi, gynokologi, ortopedi, øre-nese-hals og øye), og omdømmet var svært godt, ikke bare i Trondheim, men landet over.

Da det ”store sykehuset” overtok klinikken i 1974, var derfor skuffelsen stor blant de sammensveisede ansatte – og ikke minst hos alle støttespillere som i nesten femti år hadde gjort en imponerende frivillig innsats for klinikken.

Men historien om Røde Kors Klinkk på Øya er også en historie om forskjellsbehandling av pasienter. Som følge av betalingssystemet fikk de som hadde råd til å betale ”bedre forpleining i enkeltværelse”, mens de mindre bemidlede måtte avfinne seg med fellesrom og enklere forpleining.

– På ”bedre forpleining” måtte det alltid være lokk på vannglasset, det var svært nøye. Her ble det også servert rundstykker til pasientene, og eggene skulle være bløtkokte på nøyaktig tid. Pling!

- Stort sett tror jeg det var maten som utgjorde forskjellen mellom bedre og alminnelig forpleining. Og naturligvis enkeltværelset. Men hele klinikken fikk nydelig mat fra eget kjøkken. Der regjerte frøken Leistad som blant annet var kjent for sin nærende og smakfulle havresuppe, minnes Opdahl Mo.

	AVSKJED: Ellen-Sofie Opdhal Mo utenfor hovedinngangen til det som i mange år var Røde Kors Klinikk.. Korset over hovedinngangen ble tatt ned før riving og overlevert Røde Kors i Trondheim