(Etter saken, les intervju med Hellandsvik om RIT 2000.)

Rett over nyttår starter Helsedepartementets arbeid i det som kalles Eierskap- og forvaltningsgruppen, forkortet EFG. Her får Hellandsvik leder- og samordningsansvaret for det utadrettede arbeidet. Departementets ledende mann i gruppen er ekspedisjonssjef Vidar Oma Steine.

Her sitter ellers representanter fra departementet og personer med erfaring fra sykehusdrift, fylkeskommuner og store endringsprosjekter.

Prosjektet blir heltidsarbeid for Paul Hellandsvik, som tar ett års permisjon fra stillingen som forskningsdirektør ved Sintef Unimed.

To ukedager blir han imidlertid å finne på sitt Trondheimskontor mens resten av arbeidsuka tilbringes i Oslo.

I følge Adresseavisen stod Hellandsvik øverst på departementets ønskeliste når EFG skulle settes sammen.

Ikke bare er han fagmann og lege. I 1996 ledet han det statlige utvalget som utredet hvem som skal eie sykehusene. Dette utvalget hadde statlig eierskap av landets rundt 80 sykehus som et av utredningens tre svar.

Hellandsvik tilhørte mindretallet som gikk inn for statsdrift. Han har også i årene etter ivret for statlig eierskap som løsning på landets sykehuskrise.

Nå får han altså mulighetene til å praktisere tankene. Mange forberedelser må gjøres på kort tid. Allerede i januar er det meningen at lovforslaget om statsovertakelse skal sendes ut på høring.

Proposisjonen skal så til Stortinget før påske, slik at selve vedtaket kan gjøres i løpet av våren.


PAUL HELLANDSVIK i intervju med RiT-avisa Pulsen, februar 1998:


- Man lager ikke verdens mest originale sykehus uten å møte motstand!
Forskningsdirektør i Sintef Unimed, Paul Hellandsvik, var med i bedømmelses-komiteen som i sin tid vurderte de ulike forslagene, og han er fortsatt like sikker: det nye sykehuset i Trondheim kan bli et internasjonalt arnested - hvis vi vil.

- Dette med senterdannelse er jo ikke bare en fiks ide, det er tvert i mot sterkt forankret i utviklingen av den medisinske teknologien. Her tar man skrittet fullt ut, også arkitektonisk. Det er i tråd med den internasjonale trenden, og Trondheim er i front, i følge forskningsdirektøren.

IKKE FOR TRAUSTE KARER
- Prosjektet er dristig og moderne, og det krever derfor at man ser minst 10 år fram i tid. Vi må altså våge å løfte en fot fra bakken, og fri oss fra virkeligheten slik den fortoner seg i dag. Det innebærer selvsagt en fare, for det kan aldri bli mer enn kvalifiserte gjetninger å spå flere år fram i tid, men den sjansen tar jeg, smiler Hellandsvik.
- Du er ikke redd for å bli beskyldt for å mangle bakkekontakt?
- Selv om jeg er lege har jo folk rett i at jeg ikke har jobbet mye på sykehus, og noen vil kanskje hevde at jeg ikke kjenner virkeligheten. Men det er visjonene og luftigheten som må bære dette prosjektet.

IVARETAR SENTRALE TRENDER
Hellandsviks oppgave i bedømmelseskomiteen var nettopp å se prosjektet i fugleperspektiv.
- Noen kaller det luftig, i virkeligheten er det å se på makrotrender i samfunnet. Da er min påstand at dette prosjektet ivaretar de sentrale trendene: senterdannelsen og den teknologiske utviklingen, pasientenes behov, kravet om økonomisk lønnsomhet, ledelse og styring. Skal man lage et sykehus som er moderne også noen år etter at det er ferdig, må makrotrendene være utgangspunktet, ikke bare dagens virkelighet, sier Hellandsvik. Han ber de som husker hvordan en røntgenavdeling så ut for 10 år siden om å mane fram bildet, og peker samtidig på at utviklingen går enda fortere i dag.
- Vi må tenke stort, faren er at vi tenker for smått. Her har vi muligheten til å skape et sentrum som kan bli drivkraften i norsk helsevesen. Vi må gjøre dette til et nasjonalt prosjekt, og ansvarliggjøre de statlige aktører. Dessuten er prosjektet salgbart ute i verden og Trondheim kan derfor bli et arnested internasjonalt.
- Men da må man framstå som et konsist miljø som vil det samme, hevder Hellandsvik.

KREVER GOD DIALOG
- Er alle innvendingene som har kommet bare tøys?
- La meg si det slik: jeg er overrasket over at prosjektet ikke har møtt mer motstand, det hadde ikke vært moderne hvis alle applauderte. Man må selvsagt ta kritikken alvorlig, og justere kursen i forhold til de innspill som kommer. Utbyggeren må søke motforestillingene som ligger i et slikt prosjekt og bake disse inn. Deretter må man legge konfliktene døde.
Dette krever en god dialog mellom prosjektorganisasjonen og driftsorganisasjonen, men man må ikke miste gløden selv om det kommer kritiske innvendinger.
- Det er nemlig i spennet mellom entusiasme og motstand at man finner de aller beste løsningene!