- Et nøkternt eksperiment

Helsebygg har bedt Adresseavisens kunstkritiker Per Christiansen om å anmelde utsmykkingen i Laboratoriesenteret. Christiansen skriver:

"Laboratoriesenteret føyer seg inn i sykehusområdets flate struktur og vitner ikke i det arkitektoniske formspråket om dristige eksperimenter og forskningsmessig kreativitet. Innenfor i det strengt rektangulære, to-fløyede bygget, fortsetter inntrykket av funksjonalitet, orden og system.

Det vi ser for oss som laboratoriets vesen av sydende og boblende, fargerike kolber og reagensglass, må i tilfelle være gjemt bak lukkede dører. For her hersker den største ro og kontroll i en lavmælt arkitektur, som med sine rene flater, rette linjer og dempede virkemidler nærmest hysjer på ethvert forsøk på bryte den stille form.

Den nye kunsten i huset bøyer seg for dette kravet og spiller med på de regler som er satt. Uvilkårlig får en et inntrykk av at dette er en bygning med rom for konsentrasjon. Selv kunstnerne holder pekefingeren oppe og minner om det med sine tilpassede verker. Imidlertid fornekter ikke laboratoriet seg helt og byr på et skikkelig smell. En fargerik visuell overraskelse venter et sted i huset, skal det vise seg etter hvert.

Men til å begynne med er det stille når vi tar fatt på vandringen i det nye senteret, som avslører en betydelig samling samtidskunst på et høyt nasjonalt nivå.  Stille kommer det imot oss; på ingen måte påtrengende, men lar oss likevel ikke passere uten å gi inntrykk og virkning.

Taust, mystisk, fjernt og nært på samme tid står en gruppe stirrende, hvitkledde barn i Anne Karin Furunes’ store bilde på fondveggen i kantinen. Som vanlig har hun ”fremkalt” bildet med perforering av metallplater, der hvert hull utgjør et i seg selv meningsløst rasterpunkt, men som samlet gir en helhet og opplevelse av virkelighet. Den røde bakgrunnsfargen i bildet åpner for nye spørsmål om hva dette egentlig er og forestiller og i hvilken hensikt det har havnet på veggen her – for øvrig som utsmykningsprosjektets eneste konkurranseoppdrag.

Det er et bilde av sykdom og unge, skjøre, truede liv Furunes har valg til dette rommet. En brutal konfrontasjon med en virkelighet i forholdsvis nær fortid. Bildet er utvilsomt egnet til å inngi tro på medisinsk forskning og samtidig mane til videre innsats i det medisinske laboratoriet og gir slik et anslag til en klar relevans mellom kunsten og husets funksjon.

I korridoren utenfor fortsetter historien fragmentert i mindre bilder. I et av dem ligger bare et klede igjen, i tilfeldige folder. Furunes viser her sitt mesterskap i sin særegne teknikk og skaper en nærmest hologramaktig realisme og forbløffende stofflighet i det harde materialet, som her gis en kontrast av et større, mykt tekstilarbeid av Anne Kvam i korridorens endevegg.

Vi er i universitetets og studentenes fløy av senteret på dette stedet og får et nytt eksempel på kunstnernes relevante tilnærming til brukere, bygning og funksjon når vi går til nærmeste heis for å fortsette befaringen. Utenfor henger et stort foto av en naken fot og legg. Vi ser denne kroppsdelen i minste detalj og kan fortsette den anatomiske studien i etasjen over, der neste bilde viser et nytt utsnitt av kroppen, og så videre oppover i de til sammen fire etasjene til toppen, hodet, er nådd. Ved fløyens andre heissjakt og trapperom fortsetter kunstneren, Katrine Skavlan, denne kroppsnære, sanselige fotografiske dokumentasjonen fra topp til tå.

Over i senterets vestfløy, som rommer sykehusets laboratorier, overrasker det oss etter dette ikke at vi finner en lignende, illustrerende utsmykning av de tilsvarende åtte heis- og trapperom.

Her er det Kim Hiorthøy som har stått for utsmykkingen i form av store malerier på metall. I to serier har han gått inn i mikroskopets forbløffende verden, satt store forstørrede fingeravtrykk og skildret cellenes selvstendige dans i organismen. Med sine egne suverene fargesettinger har Hiorthøy laget bilder som i mangt kan minne om Johs. Rian, men som her får en mer konkret betydning. Rians store ”Dekorasjon” ble i sin tid av mange forbundet med uregjerlige celler og sykdom da det hang på sykehuset og ble derfor fjernet. Her vil Hiorthøys bilder henge trygt.

Mikroutsnittets estetikk kommer på en enda mer direkte måte til uttrykk av en serie bilder av Urd Schjetne, fra tidligere mest kjent som tekstilkunstner. Motivene hennes er såkalte frysesnitt, ørtynne snitt av dødt kroppsvev, slik det fremstår i patologenes mikroskop. Fascinerende former og mønstre trer frem og vokser fra mikro- til makronivå i forstørrede fotografier, lagt mellom glass og til dels forsterket i fargen.

En annen, opprinnelig, tekstilkunstner er Edith Lundebrekke. Hun har de senere årene gjort seg bemerket i nye teknikker, bl.a. med sine trerelieffer og utvider her sitt spekter med en stor utsmykning i tegl og brostein. Arbeidet ligger i den åpne og nøytrale sonen mellom de to fløyene, og det faller slik naturlig at hun har stått i en annen distanse til innhold og funksjon enn de kunstnerne vi nettopp har nevnt.

Lundebrekkes utsmykning er i stor grad integrert i bygningens arkitektur og er vevd inn i både vegg og gulvflater. Kunstnerens tekstile erfaring er overført til et stramt, tett og gjennomført mønster i teglstein på en innvendig, fire etasjer høy vegg, mens hun bidrar horisontalt med en ut- og innvendig gulvflate som strekker seg fra fortauet på nordsiden, tvers gjennom det transparente mellombygget og langt ut i det store atriet mellom de to fløyene.

Her blander hennes utsmykning seg med landskapsarkitektens miljøskapende virkemidler, fra busker og trær til en kunstferdig blå fontene over et grunt basseng. Samlet utgjør det betydelige arealet mellom fløyene et noe uvanlig, men i høy grad sammenhengende og harmonisk forbindelse mellom ulike formgivere, arkitekt, kunstner og landskapsarkitekt. Modellen er eksperimentell, uten at arbeidet beveger seg ut over en nøktern ramme heller her. I uterommet føyer for øvrig Gunn Harbitz seg inn i dette vellykkede fellesskapet med en skulptur.

Stillheten er ennå ikke brutt, og vi går inn i en enda mer påtakelig ro ytterst mot sør i vestfløyen, der det er innredet ulike rom knyttet til livets slutt, blant dem kapell og seremonirom. Her er takhøyden stor og sakral, og vi møter igjen Katrine Skavlan som har reist en lett glassvegg mot taket og sammen med Kristine Hjertholm gitt kapellet en fri tolkbar symbolikk med utsmykninger på vegg.

Skavlan viser seg videre som en hovedutsmykker av bygget med sine sandblåste glassflater som utgjør vinduene i fløyens motsatte ende, i laboratoriets blodbank og blodgiverrom. Her, som flere andre steder, er inntrykket av sykehus dempet med parkett, men fagmedisinen kommer til gjengjeld med full styrke inn gjennom de motivfreste glassflatene. Her har Skavlan kopiert sider fra lærd medisinsk litteratur i en utsmykning som vekselvis vender seg mot utsiden og gjør lesning og opplevelse mulig for den som går forbi.

Vi ser for oss en stille og fordypet ”leksjon” for de mange blodgiverne som her kommer innom. Vi er imidlertid advart mot et virkelig høylydt utrop et sted i bygget. Det er ikke Synnøve Korssjøens metallkuler det gjelder, de henger fredelig og blinker med små perforerte, gjennomskinnelige hull på en vegg. Men det store smellet kommer da ganske riktig, oppe på broene mellom tredje og fjerde etasje øst- og vestfløyen.

Kalle Grude har sprengt grenser før og knaller her til med utsmykningens eneste oppsiktsvekkende eksperiment. Gulvet i broene, samt ”brohodet” på begge sider er farget i en skarp kjemisk-gul farge, og på hver side hviler, skjønt langt fra helt statisk, en ruvende skulptur i hvit plast.

Til sammen er de fire i tallet, en sirkelrund og en elliptisk som står og balanserer, og som med utsparte hulrom innbyr til kroppslig bruk, enten i sittende eller liggende stilling. De to andre har også rund form og lignende hulrom i organiske slyng, men er lagt ned på gulvet der de fungerer som benker og hvilested. Her kjenner vil kunstneren igjen som en sprelsk innovatør, men samtidig ser vi at også han har tatt hensyn og sett sitt arbeid i den bestemte kontekst det skal stå og fungere. Men på broen mellom den fastlagte medisinsk lære og ny forskning har han sett en mulighet til dette lekende kunstneriske eksperiment.

I alt er fire millioner kroner brukt til utsmykningen av Laboratoriesenteret. 60 prosent av dette beløpet har gått med til de faste og integrerte kunstneriske uttrykkene, mens den resterende delen er blitt brukt til innkjøp. På innkjøpslisten står en rekke navn fra trøndersk og øvrig norsk kunstliv og som i vesentlig grad gjør senteret til et samtidsmuseum i miniatyr.

Som kunstneriske konsulenter har Grethe B. Fredriksen og Kristin Ytreberg vist klar bevissthet rundt utvalget, bl.a. med kjøp av fremtredende yngre norske malere som Kira Wager og Mari Slåttelid og en betydelig og godt eksponert serie av Ståle Kyllingmark samt gitt plass til en rekke kunstnere i Trondheim, som Ann Lundstrøm, Erika Hauffen, Nirmal Singh Dhunsi og Jostein Kirkerud. Det er med forventning man kan vente på at det store utsmykningsprogrammet fortsetter, over broene til de øvrige sentrene på det nye sykehuset."

Per Christiansen